Pilanesberg og Swaziland

I slutten av juleferien fikk vi besøk av Geir, en god kamerat av meg og Odd-Erik, så vi måtte jo ta noen turer da også, både for å vise han litt rundt og for å få sett litt mere selv også!

Pilanesberg

En "obligatorisk" ting i Afrika er jo å se på dyr, så vi tok en dagstur til naturreservatet Pilanesberg, et par timer fra Johannesburg. Og det var bra vi tok en tur dit, for der fikk vi sett løver! Riktignok på lang avstand, men nå har jeg sett løver i sitt rette element, ikke bare i løvepark... 

Hva er det i vannet der?

Stoore flodhester, jo!

Det tar på å se på dyr! Da er det fint med mangopause!

Se der går en seeebra!

Swaziland

I tillegg så tok vi ei langhelg i Swaziland, et lite kongedømme som ligger inne i Sør-Afrika. Naboen vår i Johannesburg, Harry, kommer fra Mbabane, hovedstaden i Swaziland, så vi hadde lokalkjent guide hele helga! Første natta bodde vi på Sondzela, en backpacker inne i et naturreservat. På vei gjennom reservatet til der vi skulle bo kjørte vi forbi en liten innsjø der det stod at svømming ikke var anbefalt. Når vi såg litt nærmere på det vannet så såg vi to krokodiller som svømte rundt! Når vi så kom fram til der vi skulle bo så vandra det strutser og "Pumbadyr" rundt utenfor hyttene vi skulle bo i. Det var garderober og toaletter i et eget bygg i buskene bak, og jeg turde dermed IKKE å gå på do om natta der... :)

Hyttene vi bodde i på Sonzela.

Lørdagen tok vi på oss badetøy og lette klær (i 37 grader og strålende sol!) og var klare som egg for en dag med rafting! Vi ble henta av "raftebussen"  på Sondzela og denne taxien kjørte oss en times tid på humpete vei mot målet; elva!! Det var en total annerledes opplevelse enn å rafte i Norge i smeltevann. Der vil jeg ikke uti vannet for en hver pris, men på denne turen hoppa de fleste uti frivillig for å kjøle seg ned litt underveis! Jeg var bare litt skeptisk fordi guiden fortalte at det bodde både slanger og krokodiller i elva.... Vi såg heldigvis ingenting til det! Vi rafta to og to i båter i elva, og det var forskjellige opplevelser som å velte i noen hissige stryk, og å se noen smågutter som brukte berget ved elvebredden som rutsjebane; med rompa bar!

Her velter viii!!

Men vi smiler likevel!

Fossefallet vi bada i.

Etter raftinga tok Harry oss med til et fossefall der vi svømte og bada! Det var utrolig vakkert der! Etter så mange opplevelser med vann denne dagen var vi klar for å møte et annet element; vi skulle grille! Eller braaie, som de kaller det her.

Harry inviterte oss med hjem til foreldra sine, så da flytta hele gjengen inn der for denne natta. Vi kjøpte inn x antall kilo med kjøtt, og mora hans lagde en nydelig potetsalat! Det var utrolig spennende å møte og å få bo hjemme hos de; to hvite sør-afrikanere som av ulike, men kanskje mest politiske grunner flytta til rolige og fredelige Swaziland, der under 1% av befolkningen er hvite. De faller nå igjennom hos myndighetene begge steder, og hadde utrolige historier å fortelle, særlig om da de fikk barn og skulle prøve å få fødselsattest, noe hverken Swaziland eller Sør-Afrika var villige til å gi. De kunne også fortelle at kongen i Swaziland fritt får velge seg ut ei ny kone hvert år, og nå tror jeg han er oppe i tretten koner. Kongen har også det meste av makta, og velger ut statsministeren som er regjeringssjef, i tillegg til mange medlemmer i Parlamentet. Utrolige historier, i tillegg til fantastisk natur! -Et eventyrland..

Søndag, og siste dag på tur, ble det tur med Landroveren til Harry, fra 1968! Først tok han oss med til et glassverk, som vi kunne lese var blitt starta av noen svensker på 70-tallet, og så besøkte vi verdens eldste gruve. Deretter ble det offroadtur, en kjempekul opplevelse! -Bortsett fra at Harry mista bensinlokket under en humpete ferd, og det er visst ikke det bensinlokket det er lettest å få tak i igjen..

Harry og det som en gang var en gruve.

Gjengen i baksetet!

-Og utsikta derifra :)

Juleferien!

Fra midten av desember til midten av januar hadde vi juleferie, som er sommerferien her nede. Først slappa jeg og Odd-Erik av hjemme i huset vårt ei ukes tid, mens kollegaene våre, Helene og Jørgen, reiste hjem til Norge. Så fikk vi besøk av Odd-Eriks familie og venner fra Drøbak i romjula, og da bar det ut på tur! Vi tok fly til Port Elizabeth, der vi leide bil og kjørte langs kysten og Garden Route til vi endte opp i Cape Town! Det var en herlig ferietur, der opplevelsene stod i kø! Her følger en liten bildereportasje som viser noen glimt av hvordan vi hadde det på ferietur langs kysten:

Ikke så veldig stort, men veeeldig fint :)

Odd-Erik lager julemiddagen

-Og svoren ble sprø!

Liten familie i Addo Elephant Park utenfor Port Elizabeth

-Beware of lions! (Vi så nok ingen løver her...)

Her er en løve, men det er nok "bare" i en løvepark.. For et vakkert og majestetisk dyr!

Brua som Odd-Erik og Christian strikkhoppa fra! Verdens høyeste strikhopp med 216 meter fritt fall... Tøffe gutter!

Odd-Erik og flaggermus på en Wild Life Ranch i Oudtshoorn på turen mellom Port Elizabeth og Cape Town.

Cape Town fra Table Mountain

Heidi og Erik med utsikt over byen!

Ragnhild og gutta på Table Mountain!

Nasjonal workshop i Durban

I begynnelsen av desember møtte nesten 70 spente ungdommer opp på nasjonal workshop i Durban. Noen kjente mange, noen kjente få. Noen var der for første gang, og noen har vært med ti år på rad. På Treasure Beach Wildlife Resort venta ti dager med gruppeprøver, bandøvelser, marsjering og showdesign, og ikke minst mange nye venner og mye moro!

Field Band Foundation arrangerer stort sett to store workshoper i året, med litt forskjellig mål, innhold og deltagere. Denne gangen var det lærerne sin tur, så alle som underviser i FBF i hele Sør-Afrika møttes for ti dagers hard jobbing. På workshopen i desember var hovedfokuset musikk og showdesign, så det var lagt opp til mange lange dager for å få spikra sammen både et konsertprogram og et show som skulle fremføres siste dagen, sammen med en gateparade for å skape blest om konserten.

Når vi møtte opp på workshopen første dagen for å ta i mot alle deltagerne, fikk jeg følelsen av å være på hvilket som helst norsk spillekurs, der mange spente ungdommer møtes klare for mange dager med spilling og dansing, og for å møte nye mennesker med samme interesser. Selv om likhetene er mange, dukket også forskjellene opp etter hvert.

I tillegg til all øvinga er det fletta inn poster på programmet med sosialarbeid. Deltagerne fikk mange råd om hvordan de kan løse problemer som de merker blant barna i korpsene rundt om kring. Kollegaen min Jørgen, som er barnevernspedagog, hadde ei økt der lærerne fikk diskutere erfaringer på dette området. Siden korpsene til FBF holder til i townshiper og rurale områder, er det ofte et problem at foreldre rett og slett ikke har råd til å for eksempel kjøpe briller til barna, eller gå til legen hvis noen er syke. Mange har også ulike personlige problemer, og da er lærerne i FBF ofte rollemodeller som de betror seg til. Det var også mulighet for de som ville å teste seg for HIV på workshopen. Som i resten av Afrika er HIV og aids også utbredt i Sør-Afrika, og FBF tar på alvor å fortelle medlemmene sine om viktigheten av å teste seg. De følger også opp med medisinsk behandling og mye støtte dersom det viser seg at et medlem er hiv-positivt. Det å møte opp til testinga er nok for mange vanskeligere enn faktisk det lille stikket, men jeg så også den dagen mange hoppende, glade ungdommer som hadde fått et beroligende svar.

Vi, eller ”the norwegians” som vi gjerne blir kalt, hadde hovedsakelig det musikalske ansvaret på denne workshopen i år. På forhånd hadde Odd-Erik arrangert tre låter spesielt for denne workshopen(SingSingSing, Pata Pata og The Preacher), mens jeg og Helene omarrangerte hver sin Brass Brothers låt for Field Band-besetning. Musikken ble godt tatt i mot av deltagerne, og de var veldig fornøyde med denne nye, spennende musikken som vi hadde arrangert for å gi de utfordringer. I løpet av workshopen ble Odd-Erik omdøpt til Mr. Conductor Sing Sing Sing. 

Vi starta stort sett hver dag med en oppvarming i grupper, for så å fortsette med gruppeprøver. Etter middag samla alle seg i storsalen, og da var det tid for fellesøving. De første dagene øvde de stort sett fra åtte om morgenen til ni om kvelden, men det er ikke bare en klisjè at øvelse gjør mester! Etter tre dager kunne vi spille gjennom alle seks sangene vi hadde på programmet på en fellesøvelse. Denne dagen kom også noen fra VLAMO, (den nasjonale amatørmusikk-organisasjonen i Belgia) som skulle begynne å jobbe med marsjering og showdesign, noe som er viktig for fremførelsen av et Field Band show. 

Også på øvelsene merka vi tydelige forskjeller fra det vi er vant til fra Norge. Plutselig under fellesøvelser kunne deltagerne reise seg og danse mens de spiller. Dersom noen spillte en kul solo, kom det høylytte tilrop og hoing fra de andre. Det var rett og slett en kjempestemning på mange av øvelsene! Det er fantastisk å være på fellesøvelser der danserne shaker som de bare kan her i sør, mens trommisene groover som bare afrikanere gjør. I tillegg står gjerne tubaistene og svinger på instrumentene i takt, mens resten av brassen danser. Pit-seksjonen danser ofte mens de svinger stikkene rundt hodet, og noen lagde til og med en dans der de bytta marimba hver fjerde takt. Jeg må bare si at dette kan ikke beskrives med ord, det må oppleves! 

Den siste dagen var det klart for konsert og show i Chesterville, en township i utkanten av Durban. Det hele begynte med en gateparade for å trekke publikum, og jammen kan de spille og bevege seg i gatene samtidig! Det var en veldig varm dag, men deltagerne leverte som bare det. Jeg må innrømme at vi var veldig stolte der vi satt i gress-skråninga og hørte på! Etter konserten kjørte bussen alle deltagerne rett til stranda der de fikk kjølt seg ned. 
-Velfortjent, syntes vi!