Stroppekurs!!

Som nevnt tidligere skulle vi gjerne holdt et kurs her i landet når det gjelder sikring av last.

Bare se her på følgende bildeserie!!

-Helene og jeg er på vei til jobb, og hva er det som ligger i veien der??

-Og hvorfor sitter det en mann der så stakkarslig?

-JO, først kommer lasten!

-Så kommer kjøretøyet!

Gauteng Tutor Workshop

Helga 15. og 16. november samla vi alle lærerne i de fire bandene vi jobber med til daglig her i Gauteng-regionen, og hadde seminar. Vi hadde mange poster på programmet, og bare ei lita helg til rådighet, så det blei ei hektisk men veldig velykka helg!

Vi var så heldige at vi fikk låne en barneskole i Alexandra, som Xolani, Band Coordinator i Alex hadde avtalt med rektor og ordna for oss. ”Gutta” (lærerne) i Alex var supre verter, og fiksa også et cateringfirma som kom med frokost, ”tea-break” og lunsj til oss! 

Hovedfokuset for denne helga var ”Teachingskills” og det å være en rollemodell, og særlig når det gjelder nybegynnere som blir med i et Field Band for første gang. Lørdagen starta med en session om konkrete tips om å undervise nybegynnere, der vi delte opp i instrumentgrupper. Jeg og Odd-Erik hadde en time med brassen, der vi snakka om hvor viktig det er å få det fysiske helt riktig på plass fra starten av, når man skal lære å spille et messinginstrument. Vi hadde laga ei ”17. mai-mølle” for å illustrere hvordan man kan leke med pusteøvelser, og lot noen av elevene lære Odd-Erik å spille trompet som om det var første gangen han skulle ta i et munnstykke og et messinginstrument. Etter denne timen fulgte en praktisk del. Da fikk alle lærerne praktisere nybegynneropplæring ved å undervise noen fra et annet instrument, evt. dans. Dette synes vi var et spennende rollespill, og håper alle fikk noe ut av det. Jeg synes det er veldig viktig å ha god nybegynneropplæring i et band, både for å holde på rekrutteringa, og for å sikre god kvalitet på de som er framtida for Field Band!

På slutten av den første dagen fikk messingen velge mellom improvisasjon med Odd-Erik, eller ensemble med meg og Helene der vi spillte ”Månemannen” av Vamp. Slagverk og pit(steeldrum/marimba) hadde undervisning i vedlikehold av instrumenter, og danserne fikk virkelig slite i varmen siden de hadde danseensemble!

Søndag morgen ble alle delt inn i grupper, der det ikke skulle være mer enn to fra hvert band på samme gruppe. De fikk utdelt fire takter der vi hadde skrevet ned en basslinje(fra A Call of Demons), og så var det fritt fram for å lage en komposisjon som skulle fremføres av gruppa. Retningslinjene var at alle skulle delta både under arbeidet og fremføringa, også danserne! Det de hadde laget skulle også skrives ned! Inni dette arbeidet tok Jørgen ut grupper og hadde en session som handla om rådgivning og sosialarbeid, og hva lærerne kan/bør gjøre hvis medlemmer kommer med et problem som de trenger hjelp til å løse. Dette var et tema som lærerne selv hadde spurt etter, og vi har sett at dette er aktuelt!

Avslutninga på helga var at alle gruppene fremførte imponerende resultat på gruppearbeidet! –Og vi kunne kose oss under denne lille huskonserten under et tre utenfor en barneskole i Alex :) 

The National Championship 2008

Fredag 3. oktober klokka ni braka det nasjonale mesterskapet løs på Turffontein Race Course, med nærmere to tusen spente Field Band-medlemmer klare på tribunene! Stemninga på "championship'en" er umulig å beskrive med ord, men jeg skal prøve å formidle noen av inntrykkene mine her!

Først var det premierdivision som skulle i ilden under Prescribed Piece Competition. Årets låt var Armando's Rhumba av Chick Corea, for anledningen arrangert av Xolani Qoma. Xolani har tidligere vært i Norge et år og gått på Toneheim, og jobber nå som Band Coordinator for Alexandra Field Band. Alex er et av de fire banda vi følger opp nå, og det bandet som jeg er kontaktperson for blant oss "norwegians". Vi fikk høre ti flotte og ulike fremførelser av dette rytmiske og vanskelige stykket, og konkurransen var igang!

Dette var første gang jeg fikk høre Field Band live, bortsett fra dagen før da vi såvidt var innom en øvelse med bandet i Alex for å hilse på. Det var en enorm opplevelse, og veldig annerledes fra skolekorps-NM i Norge, som kanskje er det nærmeste å sammeligne det med på hjemmebane. Det var stormende jubel fra tribunen for hvert band som kom ut på fielden, og heiarop og støtte fra medmusikanter var rungende hele konkurransen igjennom! 

Etter vel en time, og litt etter skjema (African Time har vi fått møte, gitt..) var det First Division sin tur. Dette er mange av de "yngste" banda, og de presterte! Jeg satt med klump i halsen opp til flere ganger, dypt imponert. Noen av banda hadde bare vært i drift i halvannet år, for Field Band Foundation, som blei stifta i 1997, starter stadig nye band.

Etter at det nasjonale bandet, som har med medlemmer fra alle regionene, hadde hatt en fremførelse, var det tid for Solo og Ensemble konkurranse. Da ble Fielden delt opp i solo brass-område, percussionensemble-område, dancesolo-område osv. Så kunne publikum gå fritt rundt og høre på, mens de unge, lovende fremførte ting de hadde øvd inn for anledningen. Jeg og Odd-Erik ble sittende som dommere for mixed ensemble-konkurransen, og fikk se mange gode innslag! Alle hadde virkelig øvd hardt frem mot det nasjonale mesterskapet, som er et stort høydepunkt hvert år! 

Tilslutt var det premieutdeling og jubelen var stor! -Uansett! Alt fra pris for 3. beste dansegruppe til 1. plass for beste band i divisjonen ble møtt med like stor entusiasme! Noe som jeg synes var kjempebra var at alle bandene fikk minst en pris i en eller annen kategori, og dette viser at alle bandene hadde stått på og forberedt seg godt. Fra både utøvere, familie og andre publikumere kom det øredøvende jubelscener, og denne gleden var fantastisk å overvære og ta inn over seg.

Lørdagen var det duka for konkurranse i selvvalgt program for Premier Division som hadde spillt pliktnummeret dagen før. Her fikk vi servert temaer i alt fra krig (Jeg syntes jeg så et norsk flagg inni den krigen, hehe..) til "African Fusion" og "New Beginnigs", alt nøye gjennomtenkt og framført med overbevisning og en enorm spille- og danseglede. Alle bandene hadde skaffa seg flotte kostymer, og danserne lager prikken over i'en i showet. "No offence" til noen, men drillerne hjemme i Norge kan ikke måle seg med dette, og det kan heller ikke konkurransegleden som finnes her!

Etter at de ni bandene i den gjeveste divisjonen hadde fått fremført showene sine, kom det nasjonale bandet på fielden med showet de fremførte når de var i Norge i juni i år. De høsta stor jubel, for dette er lærerne til mange av barna som deltok i konkurrasen, og da også deres store forbilder! Særlig når det var solo var det nesten ikke mulig å høre hva som ble spillt. Men det var da ikke så farlig, du verden for ei stemning!!

Hele helga ble runda av med premiutdeling for Premier Division. I år ble alle prisene delt mellom tre band, de samme som ble nummer 1, 2 og 3 i konkurransen. Så kunne mange slitne, glade, skuffa (men likevel jublende, igrunn) barn og unge sette seg i bussene på vei hjem. Og vi lettere solbrente nordmennene kunne fordøye alle inntrykkene, og glede oss til å sette igang å jobbe!

Noen bilder fra helga:

1. Vi møtte opp et par timer før mesterskapet skulle starte for å hjelpe til, og her ser vi Andes som jobber på kontoret i FBF, og Odd-Erik feste FBF-flagg i fielden.

2. Noen dansere og messingblåsere fra bandet i Musina under showet "Hot Sunny Day" . (Musina er et varmt sted....)

3. Har noen dansa skoene av seg?

4. Noen dansere fra det nasjonale bandet.

                                                 

                            

Etter en måned i Johannesburg

Månen vokser oppover. Vannet i sluken roterer motsatt vei. Vi må kjøre på venstre sida av veien. Det er mange ting, både synlig og under overflaten, som er annerledes. Opplevelsene, og utfordringene, står i kø!

Jeg har nå vært i Sør-Afrika i en måneds tid, bor i et koselig hus i Wendywood i Johannesburg med hage og svømmebasseng, og har det kort sagt kjempefint. Været er nydelig, det går mot sommer, og det er så mange hyggelige mennesker her! 

Field Band og jobb

Jobben min her nede er et prosjekt som heter Bands Crossing Borders som er støtta av Fredskorpset. Det er et samarbeidsprosjekt mellom Norges Musikkorps Forbund og Field Band Foundation i Sør-Afrika. Field Band Foundation er en ”youth development organisation” som primært jobber med fattige ungdommer i townshipene utenfor de store byene i Sør-Afrika. De ulike regionene har forskjellige utfordringer, men de er stort sett prega av arbeidsledighet, høy kriminalitet og ingen organiserte fritidsaktiviteter. Bandene inkluderer brass, pitseksjon(steeldrum og marimba), perkusjon og dansegruppe, og ungdommene lærer ”life-skills” gjennom å utøve musikk og dans.

Vi er fire fra Norge som er deltagere i samme prosjekt, og vi jobber nå med bandene i de fire regionene rundt Johannesburg, som heter Alexandra, Springs, Cullinan og Soweto. Soweto er nok den mest kjente townshipen i Sør-Afrika, i hvert fall den jeg hadde hørt om fra før. Og det er veldig rart å tenke på at det bor flere mennesker i Soweto enn i hele Norge! Jobben vår har mange arbeidsoppgaver, men nesten daglig reiser vi rundt til bandene og har ”morningsessions” for lærerne der, for å høyne nivået både på teori og spilling/praksis. I tillegg følger vi opp lærerne på øvelsene der de underviser medlemmene. Hver region har to band, og målet er å ha 125 medlemmer i hvert band. Noen regioner har også venteliste med barn som har lyst å begynne, så det er et mål å lære opp flere lærere og høyne nivået, så bandene blir selvforsynte med instruktører. I tillegg skal FBF starte en skole neste år etter en slags folkehøyskolemodell, så vi er med på å finne passende pensum og lage opplegg i de ulike faga. Vi har også kontordag en dag i uka, som brukes til planlegging, forberedelser, møter, og rett og slett papirarbeid. 

Dagliglivets gleder og utfordringer
Dagliglivet her nede er mildt sagt annerledes enn dagliglivet hjemme i Norge. Først og fremst er det rart å tenke på at vi bor i verdens tredje mest kriminelle by, så vi må ta våre forhåndsregler der! Vi bor i et fint strøk på en innegjerda eiendom med vakter utenfor, så kontrasten er stor til områdene vi jobber i, men for at vi skal være trygge må det bare være sånn. I tillegg låser vi alle bildørene når vi er ute og kjører, og når vi kjører til jobb blir vi stort sett ”guida” siste biten av noen av lærerne som kommer for å møte oss. Heldigvis har vi to biler delt på fire personer, så vi går ingensteder; bare kjører. Et stort issue i Sør-Afrika er hi-jacking, som kort sagt går ut på at noen bare tar bilen din. Dette er spesielt utsatt i lyskryss, så om kvelden må man passe på, mange kjører på rødt for å unngå hi-jacking! Ellers er utbredte metoder å kaste egg på ruta så bilføreren må stoppe, eller å simulere bilulykker for å få folk til å stoppe. Men ingen skremselspropaganda, vi passer oss og tar ingen sjanser så da går det bra! Jeg føler meg friere enn jeg hadde trodd jeg skulle være i Johannesburg. Vi kan godt gå på kino eller ut og spise om kvelden, så lenge vi kjører dit vi skal, og de fleste parkeringsplasser har vakter som passer på bilen for et par rand. 

Ellers er det mennesker over alt! De går i veien, til og med på motorveien, og refleks tror jeg ikke er et begrep her nede, selv om det blir mørkt i seks-sju tida om kvelden. Og apropos veien, der ser vi mye rart! Vi har allerede mange idèer om kurs vi kan holde, der sikring-av-last-kurs står høyt på lista! Ellers er det ikke uvanlig at barn står i baksetet mens foreldra kjører, at man ikke bruker blinklys før man skifter fil, eller at lastebiler skifter fil i hytt og gevær. For ikke å snakke om taxiene; de stopper der de vil, når de vil!

På den gode sida er det sol og varme og herlig å bo her nede! I helgene og etter jobb blir det mye avslapning, tankevirksomhet og evaluering (det er vanskelig å legge fra seg jobben helt…) i hagen og på terrassen vi har mellom stua og bassenget. Og kos med Pebbels, huseierens hund, som nærmest har flytta inn hos oss. Er det sol så kan vi ta en dukkert i bassenget eller slappe av på noen av de nyinnkjøpte flytemadrassene våre:) Det er deilig å gå i sommerklær hele tida, og kanskje dra på en bukse når det blir kveld. Og, det er også så mye lettere å stå opp om morgenen når sola skinner inn vinduet! Vi har opplevd noe ordentlig lyn og tordenvær her, men det er stort sett om kvelden og om natta. Et par netter siden gikk strømmen da et lyn slo ned like ved her. Det må ha vært i bakgården tror jeg, for jeg hørte tordenen FØR jeg så lynet!

En annen ting som er positivt er den gode servicen! Det står riktignok ”vinkemenn” på alle parkeringsplasser for å hjelpe deg å rygge trygt ut, og to-tre personer i hver kasse på butikken, så diskusjonen om effektivisering/skaping av arbeidsplasser skal jeg ikke ta her. Men for en god sevice de utøver overalt! Vi var i en musikkbutikk forrige uke for å finne noen bøker vi trenger, og vi fant alle vi trengte utenom en. Da ringte betjeningen rundt for å finne den, og kom kjørende tre dager etter for å levere den på kontoret til FBF. Vi var også for å skifte viftereim til våre kjære Toyota Tass’er, og da justerte bilmekanikeren, som for øvrig var kledd i dressbukse og skjorte, begge bilene imponerende kjapt. Vi gav ham skryt for denne gode jobben, og da responderte han med å gi oss jobben gratis. Det lønner seg å smile!

Det er altså mange opplevelser som står i kø, så dette er bare ei kort oppsummeringen av tingenes tilstand her i Jo’burg etter en måned i landet! Skal få skrevet litt mer om de konkrete tingene vi har opplevd, for eksempel FBF’s ”national championship” som var en storslagen opplevelse med musikk, dans, fargerike kostymer, og en utrolig innlevelse!!