Nasjonal workshop i Durban

I begynnelsen av desember møtte nesten 70 spente ungdommer opp på nasjonal workshop i Durban. Noen kjente mange, noen kjente få. Noen var der for første gang, og noen har vært med ti år på rad. På Treasure Beach Wildlife Resort venta ti dager med gruppeprøver, bandøvelser, marsjering og showdesign, og ikke minst mange nye venner og mye moro!

Field Band Foundation arrangerer stort sett to store workshoper i året, med litt forskjellig mål, innhold og deltagere. Denne gangen var det lærerne sin tur, så alle som underviser i FBF i hele Sør-Afrika møttes for ti dagers hard jobbing. På workshopen i desember var hovedfokuset musikk og showdesign, så det var lagt opp til mange lange dager for å få spikra sammen både et konsertprogram og et show som skulle fremføres siste dagen, sammen med en gateparade for å skape blest om konserten.

Når vi møtte opp på workshopen første dagen for å ta i mot alle deltagerne, fikk jeg følelsen av å være på hvilket som helst norsk spillekurs, der mange spente ungdommer møtes klare for mange dager med spilling og dansing, og for å møte nye mennesker med samme interesser. Selv om likhetene er mange, dukket også forskjellene opp etter hvert.

I tillegg til all øvinga er det fletta inn poster på programmet med sosialarbeid. Deltagerne fikk mange råd om hvordan de kan løse problemer som de merker blant barna i korpsene rundt om kring. Kollegaen min Jørgen, som er barnevernspedagog, hadde ei økt der lærerne fikk diskutere erfaringer på dette området. Siden korpsene til FBF holder til i townshiper og rurale områder, er det ofte et problem at foreldre rett og slett ikke har råd til å for eksempel kjøpe briller til barna, eller gå til legen hvis noen er syke. Mange har også ulike personlige problemer, og da er lærerne i FBF ofte rollemodeller som de betror seg til. Det var også mulighet for de som ville å teste seg for HIV på workshopen. Som i resten av Afrika er HIV og aids også utbredt i Sør-Afrika, og FBF tar på alvor å fortelle medlemmene sine om viktigheten av å teste seg. De følger også opp med medisinsk behandling og mye støtte dersom det viser seg at et medlem er hiv-positivt. Det å møte opp til testinga er nok for mange vanskeligere enn faktisk det lille stikket, men jeg så også den dagen mange hoppende, glade ungdommer som hadde fått et beroligende svar.

Vi, eller ”the norwegians” som vi gjerne blir kalt, hadde hovedsakelig det musikalske ansvaret på denne workshopen i år. På forhånd hadde Odd-Erik arrangert tre låter spesielt for denne workshopen(SingSingSing, Pata Pata og The Preacher), mens jeg og Helene omarrangerte hver sin Brass Brothers låt for Field Band-besetning. Musikken ble godt tatt i mot av deltagerne, og de var veldig fornøyde med denne nye, spennende musikken som vi hadde arrangert for å gi de utfordringer. I løpet av workshopen ble Odd-Erik omdøpt til Mr. Conductor Sing Sing Sing. 

Vi starta stort sett hver dag med en oppvarming i grupper, for så å fortsette med gruppeprøver. Etter middag samla alle seg i storsalen, og da var det tid for fellesøving. De første dagene øvde de stort sett fra åtte om morgenen til ni om kvelden, men det er ikke bare en klisjè at øvelse gjør mester! Etter tre dager kunne vi spille gjennom alle seks sangene vi hadde på programmet på en fellesøvelse. Denne dagen kom også noen fra VLAMO, (den nasjonale amatørmusikk-organisasjonen i Belgia) som skulle begynne å jobbe med marsjering og showdesign, noe som er viktig for fremførelsen av et Field Band show. 

Også på øvelsene merka vi tydelige forskjeller fra det vi er vant til fra Norge. Plutselig under fellesøvelser kunne deltagerne reise seg og danse mens de spiller. Dersom noen spillte en kul solo, kom det høylytte tilrop og hoing fra de andre. Det var rett og slett en kjempestemning på mange av øvelsene! Det er fantastisk å være på fellesøvelser der danserne shaker som de bare kan her i sør, mens trommisene groover som bare afrikanere gjør. I tillegg står gjerne tubaistene og svinger på instrumentene i takt, mens resten av brassen danser. Pit-seksjonen danser ofte mens de svinger stikkene rundt hodet, og noen lagde til og med en dans der de bytta marimba hver fjerde takt. Jeg må bare si at dette kan ikke beskrives med ord, det må oppleves! 

Den siste dagen var det klart for konsert og show i Chesterville, en township i utkanten av Durban. Det hele begynte med en gateparade for å trekke publikum, og jammen kan de spille og bevege seg i gatene samtidig! Det var en veldig varm dag, men deltagerne leverte som bare det. Jeg må innrømme at vi var veldig stolte der vi satt i gress-skråninga og hørte på! Etter konserten kjørte bussen alle deltagerne rett til stranda der de fikk kjølt seg ned. 
-Velfortjent, syntes vi!